TRE MENN. TRE STEDER. TRE SJELER SOM LØFTER KRAGERØS MAT- OG DRIKKEOPPLEVELSER TIL NYE HØYDER, BARE MAN FINNER FREM DIT. PER OG PER JAKTER PÅ FORSVUNNE MAT- OG DRIKKESKATTER I BYENS BAKGATER.
Kragerø er mer enn sommerens postkortby og kystens perlende juvel. Her hvor bryggekos og softis tiner i sola, har Per og Per lagt ut på en kulinarisk ekspedisjon. Men ikke til de vanlige stedene. Målet er utesteder bak småbyens fasade mot sjøen, der selv blinde høner finner gullkorn, altså restauranter, barer mm. Ordtaket om at blinde høner kan finne gullkorn ble en gang benyttet for å beskrive Pers ferdigheter i fransk på en svært videregående skole, der han ved et tilfelle hadde rett svar til rett tid uten å imponere den flytende franske pedagogen som mestret ironi like godt, eller til og med bedre enn franskmennenes utgave av latinsk språk eller hva det kalles. Hva høner skal med gullkorn er jo en helt annen sak. Ernæringsmessig har metallkorn liten verdi, og det er ikke lett for en høne å bytte gull mot spiselig korn, hvis det er det ordtaket vil frem til. For Per hadde det selvfølgelig vært greit å finne en del gullkorn hvis det menes fragmenter av ekte gull som jo har en verdi for mennesker som kan omsette dem, altså handle for dem. Greit nok. Det er i hvert fall relativt enkelt for tilreisende til kystbyen å finne frem til spise- og skjenkestedene langs bryggene ved Blindtarmen og forbi. Å trekke inn formuleringen med blinde høner virker faktisk lite gjennomtenkt, siden uttrykket innebærer en klar begrensning med tanke på å se det man skal finne frem til. Samtidig bekrefter hønens manglende syn på en snedig måte utgangspunktet for Per og Pers oppdrag, som er å finne frem til utesteder i Kragerø man ikke ser fra havnen. Og dermed er fransklærerens forklaring på en elevs utilsiktede fremgang fortsatt brukbar.
SMAUET
Det er en sen, lun kveld. Lysene fra bryggekanten skinner som fjerne ekko gjennom trange smug. Per og Per sitter midt i hjertet av det usette, med hvert sitt glass utsøkt rødvin servert av verten selv. Tapasmesteren Martin, matminimalist og mesterlig vert kommer ut fra kjøkkenet, tørker hendene i forkleet og smiler. Den danske matmester snakker varmt om sine svenske kolleger og deres serveringssteder, mens han skyver en tallerken spekemat over disken. Per og Per som faktisk begge har vært i Danmark, har alltid fundert på hvorfor man noenlunde lett kan forstå hva dansker sier tidlig på dagen, mens det i løpet av dagens ferd mot natt blir stadig vanskeligere å oppfatte hva dansker ønsker å uttrykke. En gang etter midnatt i Aalborg slo Per over til engelsk uten at det hjalp noe særlig, etter det han kan huske. Smauet er som navnet tilsier, gjemt, men med sjel. Tapasen serveres på små fat, men smaker som store retter. Varm camembert med honning. Bakte geitoster som karamelliserer i ovnen. Spanske kjøttboller med kraft og karakter. Det er en meny som krever respekt,og en vert som har jobbet hardt for hver eneste smak. Martin selv er en kombinasjon av det urbane og det underfundige. Hipsteren med tatovert hettegenser og hofter av titan, detaljfølelse og faglig stolthet. Tapas er også en unnskyldning for å snakke mer mens man spiser lenger, en innstilling til nytelse av måltider Per og Per er tilhengere av. Smauet er ikke stedet man tilfeldigvis ramler inn på, men et er sted man må vite om. Menyen en sammensetning av små kunstverk. Viner av utsøkt kaliber akkompagnerer rettene med respekt uten å være arrogante, googler Per, og synes det høres fint ut.
DOBBEL MARGHERITA
Tidligere på kvelden, lenge før rødvinen begynte å synge, befant Per og Per seg i en smal passasje hvor duften av nystekt italiensk pizza hang i lufta. Stedet har fronten mot byes torv (torg), men har altså en smal smaulignende gate på den ene siden av inngangsdøren. En viktig detalj for å komme med i reportasjen om litt utilgjengelige serveringssteder. Det ligger i hvert fall ikke ved sjøen. Nok om det: Der, bak, foran og rundt disk, bar, bord og stoler regjerer den svenske pizzaformidler Simon, calzonekunstner, dansemann og energibatteri. Det doble margheritastedet er ikke en restaurant, det er et studio for smeltet ost, nystekte pizzadeig og utsøkte, utvalgte ingredienser. Pers vanlige valg av pizza som blant annet inkluderer ananas, banan og karri bør ikke svekke stedets renomme, men viser hvor langt Simon er villig til ågå for å få fornøyde kunder. Og det får han gjennom sine tynnbunnede mesterverk. Simon er smart, også: Vet dere varfør (hvorfor) nordbaggar (nordmenn) har en tom flaske stående i kylskåpet (kjøleskapet)? Slike ting vet hverken Per eller Per, og må svare nei selv om de er norske, og dermed burde kunne løse svenskens gåte. Men Simon vet svaret: Nordmenn har den tomme flasken stående i kjøleskapet i tilfelle de (altså vi) får gjester som ikke vil ha noe å drikke. Dette er jo en strålende ide, men litt synd at den kommer fra svensk side av Kjølen, altså den tradisjonelle betegnelsen for grensefjellene som heldigvis skiller Norge fra Sverige. Per noterer: Spisestedet er mer enn pizza – det er stemning.
MUCHO GUSTO
Lenge før Per og Per endte opp på Smauet med rødvin i hånden, hadde de også rukket innom Michaels diskret skjulte cocktailbar, hvor det lille skiltet som mangler ved døren er like lavmælt som eieren selv. Eller noe sånt. I et smug bredt som en allé tett ved Rådhusets solgule bygg med lett innglasserte kontorer, ruler Michael med språkstudier og skjenkeerfaring fra Spania, Sør-Amerika og hotte Svalbard. Den tidligere Malmö FF-spilleren, den selvutnevnte svenske NFL-veteranen og surferen fant fast grunn under barkrakken i Kragerø. Kom inn, sier barmesteren, men ikke forvent at jeg skryter av meg selv. Det gjør han heller ikke. The Shaking Swede lar cocktailene snakke, de snakket med volum i Pers lyttende ører. Varmen i Michaels bar lar seg ikke helt forklare. Kanskje er det den sør-amerikanske vibben, kanskje er det stemningen fra musikken, eller kanskje er det bare fordi Michael, mannen, myten og menisken og hele sitt vesen, virkelig bryr seg. En cocktail er en drink, men en drink er ikke nødvendigvis en cocktail, røper barkeeperen som også kan kalles Karl. mens han rører med hanefjæren/cocktailen som han prepper i dagevis før han åpner baren for gjestene som finner fram. Fra shakeren heller Michael tropisk livsvisdom over små isblokker formet som terninger fra et kunstgalleri. Xochitl – en aztekisk prinsesse, har en gang gitt navn til Michael cocktails. Sier myten. Per og Per går tilbake samme vei som de kom, to enkle sjeler som sjelden er ute på byen bortsett fra i helger og noen ukedager, i hvert fall på torsdag. På Mucho Gusto dukker etter hvert Simon opp, med pizza medbrakt til barverten. Martin har også stengt sitt kjøkken, og lufter sin livsledsagende hund Pyrro, en dogmatisk menneskebestevenn vel vant med byens gater og uteliv. Svensken, dansken og svensken, og de to lokale utegangerne samles rundt et bord. Fem stykker. Seks med Pyrro. Cocktailglassene klirrer svakt. Stemningen er lavmælt. Latteren sitter løst. Dette handler om mer enn mat og drikke. Det handler om vennskap, respekt og en felles kjærlighet til det uventede uteliv. Michael, Simon og Martin snakker varmt om hverandre, med stikk som bare ekte venner kan slippe unna med. De har kjent hverandre lenge, jobbet sammen i Kragerøs restaurantliv, og står nå hver på sin post, med dørene åpne og hjerter i harmoni. Det snakkes om service og servering. Om livet. Om gjestene som kommer tilbake, og om nye som finner frem. Pyrro gjesper. Martin heller vin i et tomt glass. Per setter linsen ned, og Per legger sin imaginære penn vekk. Livet er ikke det verste man har. Særlig ikke når man finner det i en bakgate i Kragerø, sammen med Svensken, Dansken og Svensken.
MORALEN ER
Ikke stopp på brygga. Gå litt lenger. Følg lyden av latter og duften av smeltet ost eller rosmarin, røkelse og myrra. Kanskje finner man Michael, Martin og Simon. De er verdt omveien. Smauet, Dobbel Margherita og Mucho Gusto er blant steder man bør vite om, mener Per og Per. Små oaser der man kan føle seg litt spesiell bare fordi man fant fram. På gulvet hviler Pyrro lett sammenkveilet, den lille hunden med like mye selvtillit som sin danske eier.
