Det finnes mennesker som velger kunsten. Og så finnes det mennesker som kunsten velger. Thorvald Lund Hansen tilhører den siste kategorien.
Tekst: Per Apelseth • Foto: Per Stian Johnsen
Når man møter kunstmaleren i atelieret ved byens torg, omgitt av halvferdige lerreter, maling, staffelier og et rom som bærer preg av kontinuerlig arbeid, er det vanskelig å forestille seg at det kunne vært annerledes. Det er som om malingen alltid har vært der. Som om penselen aldri har vært langt unna hånden. – Stig på, sier Thorvald med et lite smil når døren åpnes. Det er en enkel invitasjon, men også en slags nøkkel til å forstå ham. Det er ikke noe oppstilt over kunstneren fra Kragerø. Han er direkte, spontan og ufiltrert. Samtidig finnes det en varme der, en lun humor og en selvironi som gjør samtalen lett. Og nå vender han altså tilbake til byen han kommer fra. Thorvald Lund Hansen forbereder to utstillinger i Kragerø. For mange i byen er navnet allerede kjent. Men for andre kan dette bli en ny oppdagelse, et møte med en kunstner som aldri helt har sluttet å være knyttet til byen der han vokste opp.
ET ATELIER SOM LEVER
Kunstmalerens atelier bærer preg av aktivitet. Her finnes ikke den sterile orden man kanskje forestiller seg i kunstnerrom. Her er det spor etter arbeid, maling, skisser, gamle lerreter som plutselig får nytt liv. Thorvald selv ler litt av spørsmålet om system: – Jeg klarer ikke å ha fullstendig orden. Jeg prøver heller å skape orden i bildene. Det er en formulering som treffer noe vesentlig. Rundt ham kan det være kaos, men på lerretet skjer det noe annet. Der oppstår balansen. Han peker på et bilde som står på staffeliet: – Det ble først fullført for over et år siden. Så fant jeg ut at det var helt håpløst. Det er sagt uten dramatikk. Bare som et faktum: – Så har jeg malt det om igjen nå de siste ukene. Resultatet er et bilde som virker gjennomarbeidet, nesten meditativt. Mørkere enn før, forklarer han: – Jeg gjorde det mørkere. Nå føler jeg at jeg har fått til det jeg skulle. Dette er kanskje noe av hemmeligheten bak Thorvalds arbeider. Ingenting er egentlig ferdig før det føles riktig. Og det kan ta tid. Mens vi snakker, fylles rommet av klas – sisk musikk fra et anlegg i hjørnet. Den ligger lavt, men tydelig. Thorvald nikker mot høyt – taleren: – Jeg hører bare det største av det store. Så kommer det karakteristiske smilet: – Jeg orker ikke drittmusikk. Det er sagt med humor, men også med et visst alvor. For ham er atmosfæren rundt arbeidet viktig: – Her spilles ikke nåtidsmusikk. Mozart, Beethoven, Haydn, Schubert, Mendelssohn, Vivaldi glimrer i kurven med CD ’er. Det handler ikke om nostalgi, men om konsentrasjon. Den typen musikk som fyller rommet uten å forstyrre tanken. Og når penselen først er i gang, kan han bli stående lenge: – Det er sånn jeg står og sliter her hver dag.
MODELLER FRA VIRKELIGHETEN
Mange av Thorvalds motiver har røtter i virkelige mennesker og steder. Ikke nødvendigvis som direkte portretter eller landskap, men som utgangspunkt for noe mer. Han peker på et annet lerret: – Han som står foran hulen der er Sigurd Bothner. Jeg har brukt ham som modell. Modellen er en kjent skikkelse i Kragerø. Historien fortsetter videre inn i landskapet rundt byen, opp mot Studsdalen og de gamle stiene. – Der oppe er det noe de kaller Tyskerhulen. Det er typisk for Thorvald at lokale historier, steder og mennesker finner veien inn i bildene. Ikke nødvendigvis som dokumentasjon, men som stemninger. Et annet bilde forestiller en tenåring i olabukser. En enkel scene, men samtidig ladet med noe mer. Thorvald ler når han forklarer: – Hun er jo en tenåring med fillete olabukser, sier han. Så trekker han inn et minne fra barndommen: – Moren min syntes jo sånt var forferdelig. Den eldre generasjonen hadde et annet forhold til klær og orden. – Det var om å gjøre å ha orden på klærne. I maleriet blir dette kanskje en slags dialog mellom generasjoner, uten at det forklares direkte.
EN DANNELSESREISE I EUROPA
Historiene om hvordan Thorvald fant sin vei inn i kunsten stopper ikke i atelieret. De begynner også langt hjemmefra, på reiser gjennom Europa sammen med barndomsvennen og kunstmalerkollega Tore Juell. De to unge kragerøguttene bestemte seg tidlig for at de måtte se kunsten der den virkelig fantes. – Vi dro av gårde med dollar i pengebeltet, forteller Thorvald og ler. Det var ikke luksus. Snarere en form for kunstnerisk dannelsesreise, slik unge kunstnere til alle tider har gjort. De besøkte museer og gallerier i store europeiske byer, steder der maleriene som hadde inspirert dem i bøker plutselig hang på veggene foran dem: – Vi gikk fra museum til museum, sier han. Paris, Roma, Amsterdam, byer der kunsten nærmest ligger i gatene. Der man kan stå ansikt til ansikt med verkene til Rembrandt, Caravaggio og de gamle mesterne. – Det gjør noe med deg å se originalene, sier Thorvald. Du skjønner at reproduksjoner ikke er det samme. Slike opplevelser blir værende. De setter seg i blikket, i måten man tenker komposisjon på, i hvordan lys og mørke får betydning. Selv om Thorvald Lund Hansen har bodd og arbeidet mange steder gjennom livet, har Kragerø alltid vært der i bakgrunnen. Byen med lyset, skjærgården og de lange kunsttradisjonene. Det er nesten umulig å snakke om kunst i Kragerø uten å tenke på historien: Munch, Thaulow, Krohg og alle de andre som fant inspirasjon her. Thorvald snakker ikke så mye om det. Han virker mer opptatt av arbeidet som skjer nå. Men det ligger en stille stolthet i stemmen når han snakker om utstillingene som kommer.
EN KUNSTNER UTEN KUR
Tittelen på reportasjen, Den uhelbredelige kunstmaler, er et sitat fra ham selv. For det virker ikke som om dette er noe man kan slutte med. Maleriet er ikke bare et yrke, men en livsform. – Sånn er det vel, sier Thorvald. Han trekker litt på skuldrene. For ham finnes det ingen dramatisk kunstnerrolle. Ingen romantisk forestilling om lidelse. Bare arbeid. Og kanskje en slags nødvendighet. Samtalen beveger seg frem og tilbake mellom bilder, historier og minner. Av og til stopper han opp for å se på et lerret litt ekstra. Det er tydelig at han aldri helt blir ferdig med å vurdere det han gjør. – Kanskje det er det, sier han plutselig, halvt til seg selv. Det er som om tankene fortsetter selv mens samtalen går. Nå vil publikum igjen kunne møte kunsten hans i hjembyen. Det er noe spesielt med at en kunstner vender tilbake til stedet der alt begynte. Kragerø er en by der kunst ikke bare er dekorasjon, men en del av identiteten. Atelierer, gallerier og sommerutstillinger er nesten like naturlige som sjøluften. Thorvald Lund Hansen føyer seg inn i denne tradisjonen, men gjør det på sin egen måte. Han forsøker ikke å være del av noen skole. Han følger bare sitt eget spor. Før vi går, blir musikken litt høyere i rommet. Thorvald retter på et lerret. Så ser han opp igjen: – Det får holde masse, sier han med nok et smil. Det er vanskelig å vite om han snakker om samtalen eller om maleriet. Kanskje begge deler, for i atelieret hans virker ingenting helt avsluttet. Alt kan tas opp igjen, males om, justeres. Det er kanskje derfor tittelen passer så godt. Til sommeren får Kragerø møte ham igjen. På Berg Museum fremstilles deler av produksjonen hans i en historisk ramme. Samtidig åpner Galleri Nicolines Hus dørene for en annen presentasjon av arbeidene. Publikum vil møte nye bilder, gamle historier og den samme ustoppelige trangen til å male. Thorvald Lund Hansen er, og kommer trolig alltid til å være, en uhelbredelig kunstmaler.
